THIS PIECE OF FICTIONAL WORK WILL TELL FICTIONAL STORIES OF HOW GOD SAVED ME.

BACK TO THE VERY BEGINNING

Odin had created infinite amounts of worlds, all different in their unique way, and he was very fond of all of them.

Odin created the majority of the worlds inside sphere-shaped Universes as a sphere's volume holds the most space for further content-creation.

Humans could see signs of this in their world as many objects in nature acted as spheres, such as soap bubbles, tiny water drops or water droplets in a vacuum.

But we are getting a little ahead of ourselves.

Firstly, are you familiar with the legendary tale of how Odin created Earth and humans, or Midgard, as he named it?

Odin's formula for creating Midgard and everything else within this Universe was relatively simple.

Odin wanted a Universe where everything was dependent upon each other. Odin wanted a Universe where two single parts made up a whole, and where the one part could not exist without the other part.

In a sense, Odin wanted the physical hardware to hold all the intelligent software, so he coded a Universe where ALL physical mass and ALL light - which has an infinite potential of dynamic change and growth - together constituted the total sum of that Universe's existence, or energy, as humans called it.

Odin's coding looked something like this:

The legend of humans on Midgard is what we will dive deeper into right now as it brings us back to right here and now, to this very moment, on what humans themselves recognize as their beloved planet Earth.

ODIN CREATES THE NATURAL LAW OF KARMA ON MIDGARD

 As most humans already are familiar with and live out in their everyday life, Odin gifted them with the freedom of choice.

One day in Asgard, Freya acted in a manner which created an undesirable counter-reaction from her beloved husband.

After this incident, Odin realized that even the most awoken of beings need the experience to understand how their actions have natural consequences.

Odin reasoned that humans in Midgard would need a lot of repeating experiences to properly integrate the understanding of what sort of conduct that constitutes peace, harmony, and balance in their world.

Therefore, Odin added a natural law to the known Universe of Midgard to help humans learn how to live in perfect balance within themselves as well as in the physical world among each other and the surrounding life in their environment.

Many humans learned of this natural law; they just named it differently. Some humans named it "Karma," and others named it "The Third Law of Newton."

The natural law – in coding and words - constituted the following:

“SO BE IT!”, Odin commanded, and so it was.

"When humans learn that whatever comes around also goes around, they will learn how to live their lives in the best possible manner for themselves as part of the bigger whole.", Odin rationalized confidently.

Odin also reasoned that some humans probably would not learn how to take appropriate responsibility for their way of life at the expense of many of their fellow kin and the environment, and that – one beautiful day – Midgard would be in need for some direct leadership and guidance from Odin himself.

As Odin thought about this visit he could feel his eyes twinkle like shining stars and the warmest of smiles spread throughout his happy face.

Odin analyzed the human blueprint and programming from their tiniest stage of one micro-bit at their evolutionary stage.

After having analyzed THE 1 in the infinite line of 0's in the equation which formulated human existence from the very starting point of their creation, Odin concluded that the before mentioned computation indeed was the most probable outcome and that visiting Midgard in such a case would be a necessity.

After all, Odin would be very sorry to bear witness to his dear humans spoil for themselves, the beautiful life surrounding them and their world.

“SO BE IT!”, Odin concluded again, and so it came to be.

Historie fra boken:

SELFCARE & RE-SPECT

“Re” = “Igjen”

“Spect” = “Se”

Jeg er på telttur med min kjære datter, Frøya. 

Den syvende morgenen etter en god natts søvn i teltet står jeg opp og tar meg en tur ut i camp-området. 

Jeg rekker ikke å traske mange meter før jeg støter på speiderpatruljen i naboteltet, bestående av Frigg Fjorgyn, Oedipus Rex, Cruella de Vil og Pit Bull Terrier. 

Til min store forundring så peker samtlige mot meg i det jeg passerer dem, og uttrykker - nærmeste samstemte og med en viss nedlatenhet - at jeg har en rød flekk i panna mi! 

Jeg syns dette var en merkelig tilbakemelding å få, og ikke ble det formidlet på oppløftende vis heller. 

Men jeg takker for tilbakemeldingene, det er jo greit å ikke gå rundt med en rød flekk i panna, tross alt. 

Jeg haster til nærmeste toalettfasilitet som ligger 77 meter nord for teltet for å ta en grundig titt i speilet og vaske vekk den røde flekken. 

Men, til min store forundring så ser jeg ingen rød flekk i det jeg ser meg selv i speilet. 

Jeg studerer pannen min inngående. Ser i flere speil. Jeg forsøker å skru av og på lyset i rommet. Jeg tar frem lommelykten på mobilen og gransker hver eneste hudcelle i panna etter fragmenter fra denne flekken, eller i det minste etter noe som kan ligne på spor av rødfarge. 

Men jeg ser ingenting. 

Jeg begynner å lure på om det er noe galt med øynene mine, og vasker og skrubber meg i panna med grønnsåpe for sikkerhetsskyld. 

Meget forundret tar jeg meg en tur rundt i camp-området og forhører meg med andre campere fra andre telt i nærområdet om de også ser en rød flekk i panna mi. 

Noen svarer at de kan se tegn til at det har vært noe der. Andre svarer at de ikke ser noen verdens ting. Andre igjen svarer at det definitivt er en rød flekk der, og peker til og med der det angivelig er en rød flekk. 

«Dette gir ingen verdens mening», tenker jeg forundret. 

«Her er det altså folk som mener jeg definitivt har en rød flekk i panna og peker for å vise, folk som mener det er tegn til at det har vært noe der, og folk som sier at de ikke ser noen verdens ting. Jeg har til og med vasket og skrubbet meg, og likevel så er det noen som mener at jeg har noe i panna. Dette må undersøkes nærmere.» 

Jeg går tilbake til teltet mitt og spør min kjære datter, som ligger og fanger Pokémon i Pokémon Go på smarttelefonen min, om hun kan se noen rød flekk i panna mi? 

 «Nei, ikke som jeg kan se», sier Frøya mens hun kaster et forundret blikk på meg. 

«Nei vel», sukker jeg litt oppgitt. 

 «Så hvordan kan det ha seg at flere mennesker går rundt og sier at jeg har en rød flekk i panna mi da?» - mumler jeg lavt for meg selv. 

Frøya plukker opp spørsmålet, som om det var rettet til henne, og svarer med et lite smil: «Nei, det vet ikke jeg vel! Kanskje de ser syner?» 

Jeg smiler tilbake og gir henne en god klem før jeg går ut av teltet, fast bestemt på å komme til bunns i saken. 

Jeg marsjerer bort til toalettfasilitetene igjen og tar en ny og grundig sjekk av pannebrasken i speilet mens jeg gnir meg grundig i øynene, bare for sikkerhetsskyld. 

Men det er ingen rød flekk! 

Jeg begynner å spekulere i om denne første speiderpatruljen holder meg for narr, eller hva dette er for noe. 

Jeg går ut i camp-området igjen hvor en helt annen speiderpatrulje nettopp er ankommet fra en døgnmarsj i Yggdrasilpiggen. 

Det var en stor speiderpatrulje på 22 stk godt voksne og herdede menn og kvinner. Jeg stopper speiderpatruljen og spør alle sammen om de kan se en rød flekk i panna mi? 

Alle svarer et entydig nei, og noen lurte i tillegg på hva for noe merkelig jeg hadde fått i meg! 

På den helt andre siden av camp-området ser jeg en gjeng med mennesker stå i halvsirkel rundt et gigantisk bål de har laget av all søpla som har hopet seg opp i teltene deres. 

Brente plastikk- og papirrester svirrer rundt bålet mens de hoier, skråler og skåler med hverandre så de høylytte klirrene fra ølflaskene jager en flokk med duer vekk fra området. 

Jeg ser at det er den første speiderpatruljen med Mr. Rex, Miss de Vil, Mr. Terrier og Mrs. Fjorgyn som står og prater med en gjeng på syv andre mennesker.  

Ved nærmere ettersyn legger jeg merke til at de syv menneskene som stod der sammen med den første speiderpatruljen alle hadde antydet eller hardnakket påstått at jeg hadde en rød flekk i panna mi når jeg tidligere gikk rundt og forhørte meg. 

Det begynner å gå opp for meg at jeg slett ikke har noen rød flekk i panna, og at her ligger svaret et helt annet sted.

Jeg går helt bort til den andre siden av camp-området hvor de står i sin høylytte halvsirkel rundt det enorme bålet, viss flammer brant aggressivt og produserte markant mer hete enn jeg først hadde forutsett. 

Jeg hever stemmen min til et nivå så de kan høre meg gjennom alt bråket, og spør, med sterk og klar røst, om den røde flekken i panna fremdeles er der. 

Ingen snur seg mot meg. Ingen viser tegn til å anerkjenne at jeg står rett bak dem og stiller et konkret spørsmål om noe samtlige i halvsirkelen hadde gitt meg ubehagelige tilbakemeldinger på tidligere. 

Jeg spør igjen, enda høyere og enda tydeligere i stemmen: «Unnskyld meg, men kan noen her fortelle meg nøyaktig hvor den røde flekken er?» 

«Ja, herregud, ser du den ikke?» - svarer Frigg Fjorgyn mens hun himler med øynene uten å koste på seg så mye som et eneste blikk i min retning. 

Resten av gjengen tittet litt forsiktig på hverandre mens de smilte litt lurt for seg selv. 

«Er du helt sikker?» spør jeg granskende. «Kan du vise meg nøyaktig hvor den er?» 

«Den er midt i panna di. Gå og vask deg!» - Utbryter Frigg Fjorgyn irritert. 

«Jeg ser den ikke, skjønner du. Så jeg bare lurte på om du kunne vise meg helt konkret hvor i panna mi den er, så jeg er helt sikker på at jeg får vasket den av.» - Svarer jeg så mildt jeg klarer tilbake. 

Frigg Fjorgyn bryter ut av halvsirkelen, går bort til meg og prikker meg hardt på panna. «Der!» - sier hun mens hun skuler kaldt på meg. «Der er den!». 

«Ja vel! Men jeg har sjekket mange ganger nå, og jeg ser den ikke! Kan det kanskje hende at det er du som må se igjen?» - spør jeg med bestemt stemme, tydelig irritert etter å ha blitt behandlet såpass re-spekt-løst. 

Frigg Fjorgyn kaster hele seg bakover i oppgitthet mens hun slår ut med armene, som om det jeg sier er så blåst at hele min væren er en eneste stor byrde for henne å bære. 

Deretter tar hun et dypt åndedrag, før hun utbryter, med sylskarp krasshet: 

«Du er ikke mye god i hodet ditt ass! Nå må du se å våkne opp! Hva er det du tror du driver med egentlig?» 

Jeg står målløs og lurer på om himmelen akkurat datt ned i hodet på meg. Før jeg rekker å samle meg etter takraset, fortsetter Frigg Fjorgyn sin tirade: 

«Holder du på sånn som dette ofte? En pappa som ikke klarer å vaske seg skikkelig en gang! Dette føyer seg bare inn i rekken av rare og merkelige ting du holder på med! Du burde skamme deg!» 

Denne type irrasjonelle anklager hadde jeg fått nok av fra Frigg Fjorgyn, så jeg tar til motmæle og stadfester bestemt: «Nei, vet du hva, Mrs. Fjorgyn! Sånn som dette finner jeg meg ikke i å bli pratet til lenger! Her må noe endres!» 

 «Det DRITER jeg i! Jeg DRITER i følelsene dine, og respekten din! Jeg er ferdig med å gå på tå rundt deg og dine følelser! Du kommer hit og DRITER deg ut, og gjør meg forlegen foran alle sammen! Hvis du ikke skjerper deg, så kan du forvente at jeg begynner å ta igjen med samme mynt! Da vil jeg begynne å DRITE deg ut foran vennene dine og familien din jeg også. Også saksøker jeg deg for omsorgssvikt!» 

Jeg stopper Frigg Fjorgyn der ved å signalisere stopp med hånden, tar et dypt åndedrag, finner balanse i meg selv, smiler vennlig til henne, før jeg sier rolig: «Ok Mrs. Fjorgyn, da sier vi det slik». 

Jeg snur ryggen til og går tilbake til teltet mitt, hvor min kjære datter ligger og er klar for å stelle seg før siste overnatting i telt. 

«Hvor har du vært, Pappa?» - spør Frøya. 

«Å, jeg har bare gått meg en liten tur for å se om jeg fant ut av noe litt viktig.» - svarer jeg tilbake. 

«Åja... fant du ut av det da?» - undret Frøya seg. 

«Ja, jentungen min. Jeg fant ut at noen ting her i livet ikke er verdt bryet, uansett hvor mye jeg skulle ønske at det var annerledes.»